Til å starte denne bloggen, velger jeg å fortelle denne historien om da vi endelig fikk en Buddha-figur til leiligheten vår.

Siden vi flyttet inn i leiligheten, hadde Konami innimellom nevnt at hun tenkte at vi burde ha en Buddha-figur og hvor den skulle plasseres. Som seg hør og bør for en Buddha-figur, så kan den ikke plasseres hvor som helst, men bør sitte høyt hevet over hverdagens kjas og mas. Mange velger derfor å henge opp en egen hylle for sin Buddha, slik at han uforstyrret kan sitte og meditere rett under taket.

Dette var ståa lenge, og så lenge Konami ikke syntes å gi dette høy prioritet, ble det med tanken.

Omtrent et år etter at farmor til Konami gikk bort (og rett etter at vi giftet oss), fikk vi vite at vi kunne arve en av farmors Buddha-figurer. Da de spurte Konami om vi ville arve en Buddha-figur, hadde hun sagt at det ville hun – men helst en som ikke var så stor: Det er tross alt ikke så mye plass i leiligheten hos oss. Selv om jeg aldri har truffet farmor, så er det en del av meg som synes at når vi først skal ha en Buddha-figur, så kan den være et arvestykke.

Selve overtagelsen av Buddha-figuren skjedde uten seremoni av noe slag. Vi hadde vært på en familieutflukt, og etter vi var ankommet barndomshjemmet til Konami, kom Buddha-figuren frem fra der den hadde blitt oppbevart, og ble plassert rett i baksetet på bilen vår. Så den skulle stå stødigere, ble Buddha-figuren plassert oppå et par bøker. Deretter forsøkte vi å «pakke inn» Buddha-figuren, men da det ble for vanskelig, spente jeg ham fast med sikkerhetsbeltet – han var tross alt en medpassasjer.

Med en slik lykkebringende passasjer, gikk turen hjem selvsagt problemfritt.
Vel hjemme fikk Buddha-figuren nye plass, øverst på vitrineskapet med utsikt mot døren, så han kan følge med på alt som skjer og passe på at vi alle har det bra.